La blåskjellene gjøre jobben – med hjelp fra AI

AI for Norsk Havbruk: Bærekraftig Oppdrett••By 3L3C

Blåskjell og tare kan rense fjorden – og AI kan gjøre IMTA lønnsomt. Slik kan norsk havbruk gå fra avfallsproblem til sirkulær ressursutnyttelse.

AI i havbrukIMTAblåskjelloppdretttareproduksjonbærekraftig oppdrettmiljøovervåkinglakseoppdrett
Share:

Featured image for La blåskjellene gjøre jobben – med hjelp fra AI

La blåskjellene gjøre jobben – med hjelp fra AI

Når en bonde sprer gjødsel på jordet, er målet bedre avling – ikke å kaste næringen rett i bekken. I norsk lakseoppdrett skjer i praksis det siste: rundt 60 % av nitrogenet og 70 % av fosforet i fôret havner ikke i laksen, men i fjorden. Det er dårlig ressursutnyttelse, gir risiko for overgjødsling – og skaper økende politisk press på næringen.

Samtidig står havbruket midt i et teknologisk skifte. Kunstig intelligens tar allerede plass i fôroptimalisering, fiskehelse og miljøovervåking. Spørsmålet er: kan vi kombinere naturens egne «rensestasjoner» – blåskjell og tare – med AI for å bygge et mer lønnsomt og bærekraftig oppdrettssystem?

I denne artikkelen ser vi på hva Norge kan lære av Chile, hvordan integrert multitrofisk akvakultur (IMTA) faktisk fungerer, og hvordan datadrevet styring og kunstig intelligens kan bli nøkkelen til å skalere slike løsninger i norske fjorder.

1. Fra avfall til ressurs: Laks, blåskjell og tare i samme system

I dag oppfører en stor lakselokalitet seg økologisk som et lite tettsted uten renseanlegg. Fôravfall og ekskrementer gir økt belastning av nitrogen og fosfor i vannmassene. Det kan føre til:

  • lokal overgjødsling og oksygenmangel
  • konflikter med andre brukere av fjorden
  • strengere regulering og krav om lukka eller semi-lukka anlegg

Chile som «naturlig eksperiment»

I Sør-Chile, i Los Lagos-regionen, har utviklingen tatt en annen retning. Chile er verdens nest største produsent av oppdrettslaks – og verdens største eksportør av blåskjell. Rundt 90 % av all «oppfeting» av blåskjell skjer i nærheten av lakselokaliteter.

Over en tiårsperiode ser forskere at produksjonen av blåskjell øker der lakseproduksjonen øker. Det er en sterk indikasjon på at blåskjellene faktisk lever godt på næringen fra lakseoppdrettet. Dette er i praksis skygge-IMTA – integrert multitrofisk akvakultur uten at noen egentlig har planlagt det.

Poenget er enkelt: Det vi kaller avfall fra laksen, er gratis fôr for blåskjell og næring for tare.

Norske IMTA-forsøk og internasjonale studier viser det samme mønsteret: blåskjell nær merdene vokser raskere og har høyere kjøttfylde, ofte opptil 50 % bedre enn referanseskjell lenger unna.

2. Hvordan blåskjell og tare renser fjorden

Blåskjell og tare er naturens egne renseanlegg – og de produserer samtidig mat.

Blåskjell som filter

Blåskjell filtrerer store vannvolum for å fange plankton og partikler:

  • tar opp fôrrester og avføring
  • reduserer partikkelbelastningen i vannsøylen
  • kan bidra til å dempe algeoppblomstringer

I flere studier fra Nord-Europa er blåskjelloppdrett modellert som et miljøtiltak. Resultatene tyder på at skjellfarmer i noen tilfeller kan være mer kostnadseffektive for å redusere eutrofiering enn å bygge ytterligere rensing på land.

Tare som næringssluk

Tare og andre makroalger tar opp løste næringssalter direkte fra vannet:

  • binder nitrogen og fosfor i biomasse
  • bidrar til bedre siktedyp og mindre planteplankton
  • kan brukes til fôr, biogass, gjødsel eller nye bioraffinerte produkter

Når laks, blåskjell og tare kombineres i et IMTA-system, ser man ofte:

  • bedre vannkvalitet rundt anlegget
  • høyere total produktivitet per kvadratmeter sjøareal
  • mer sirkulær utnyttelse av fôret

I en norsk kontekst betyr dette: Dersom vi uansett skal betale for nitrogen- og fosforrensing, er det mer logisk å betale noen for å produsere blåskjell og tare – altså mat og biomasse – enn å investere tungt i infrastruktur som bare fjerner næringen.

3. Teknologi mot natur – eller teknologi med natur?

I dag kanaliseres mye innovasjon i havbruk inn i RAS-anlegg på land, lukkede merder og avanserte renseanlegg for slam og nitrogen. Disse løsningene er viktige, særlig for settefisk og sårbare lokaliteter, men de har tre åpenbare utfordringer:

  • høye investeringskostnader
  • høyt energiforbruk
  • krevende slam- og resthåndtering

IMTA som lavteknologisk kjerne – med høyteknologisk hjerne

For åpne merder i fjordsystemer ligger det et enormt potensial i å la naturen gjøre en større del av jobben, og bruke digital teknologi og AI til å styre og optimalisere.

Kombinasjonen kan se slik ut:

  • Naturbasert kjerne: blåskjell og tare er hovedverktøyet for å fange opp næringssalter og partikler.
  • Data og sensorer: sensorer og fjernmåling gir løpende data om strøm, temperatur, turbiditet, oksygen, klorofyll og næringssalter.
  • AI-lag på toppen: maskinlæringsmodeller bruker dataene til å gi beslutningsstøtte om plassering, biomassetetthet, høstetid og samdriftsstrategi.

I stedet for å tenke «enten lukka teknologi eller naturbaserte løsninger» bør vi se for oss AI-styrte økosystemanlegg, der laks, blåskjell og tare forvaltes som ett system.

4. Slik kan AI gjøre IMTA lønnsomt i norske fjorder

AI for norsk havbruk handler ikke bare om kamera i merden og fôrautomater. Brukt riktig kan kunstig intelligens være det som gjør storskala IMTA mulig – og lønnsomt.

4.1 Datadrevet lokalitetsplanlegging

I dag blir lokaliteter ofte planlagt art for art. En AI-støttet tilnærming til IMTA kan i stedet:

  • kombinere historiske miljødata, strøm- og hydrodynamikkmodeller
  • simulere spredning av næringssalter og partikler fra laksemerder
  • identifisere optimale soner for blåskjell og tare i samme vannsøyler

Resultatet er planlagt samlokalisering, ikke tilfeldig plassering. Dette gir større sannsynlighet for gode vekstrater for lavtrofiske arter – og bedre rensende effekt.

4.2 Prediktiv styring av produksjon

Med kontinuerlige data kan AI-modeller lære sammenhengen mellom:

  • laksens biomasse, fôrforbruk og utslippsmønster
  • miljøforhold (temperatur, strøm, lys, sesong)
  • vekstkurver for blåskjell og tare

Dette kan brukes til:

  • å beregne hvor mye blåskjell- og tarebiomasse som trengs for å ta opp en viss mengde nitrogen og fosfor
  • å justere fortøyningslinjer og produksjonstetthet
  • å time høsting til perioder med høyest næringsopptak og best produktkvalitet

For oppdretter betyr det at man kan gå fra «vi håper dette virker» til målbar rensing per kilo fisk – og en tydelig business case for samdrift.

4.3 Overvåking av miljøstatus og risiko

Sammen med sensorer og satellittdata kan AI hjelpe operatørene å:

  • oppdage tidlige tegn på overgjødsling eller oksygensvikt
  • varsle om risikable algeoppblomstringer
  • dokumentere miljøeffekter til myndigheter og lokalsamfunn

I en fremtid der miljødata sannsynligvis vil inngå i konsesjonsvilkår og miljøavgifter, vil datadrevet dokumentasjon være et konkurransefortrinn – særlig hvis du kan vise hvordan blåskjell- og taredyrking faktisk reduserer utslippene.

4.4 Økonomisk optimalisering og nye inntektsstrømmer

AI kan også støtte beslutninger på tvers av biologiske og økonomiske variabler:

  • simulere ulike kombinasjoner av laks, blåskjell og tare
  • optimalisere for lønnsomhet gitt fôrpris, strømpris, arbeidskostnader og markedspris på produktene
  • beregne gevinsten av «betaling for rensing», dersom det innføres ordninger der oppdrettere får betalt per kilo nitrogen/fosfor som tas ut gjennom skjell og tare

Med slike verktøy blir IMTA et reelt forretningskonsept, ikke bare et miljøprosjekt.

5. Fiskehelse, antigroe og IMTA: Hva kan vi lære av Chile?

Et praktisk motargument mot samlokalisering har vært håndtering av begroing på nøter. I Norge dominerer fortsatt hyppig notvask i sjø, som kan:

  • stresse fisken og redusere appetitt
  • skade gjeller via hydroider og partikler
  • spre bakterier og mikroplast i vannsøylen

Chilensk tilnærming: mer forebygging, mindre spyling

I Chile har myndighetene strammet inn på in-situ notvask, både av hensyn til miljø og smittespredning. Store avstander og begrenset tilgang på vaskebåter har også presset frem mer forebyggende strategier med impregnerte nøter.

Spørsmålet er ofte reist: Kan bruk av mer antigroemidler være problematisk for blåskjell og miljø? Chilenske erfaringer og omfattende overvåkningsprogrammer tyder på at skjell som vokser nær oppdrettsanlegg med impregnerte nøter er trygge å spise, og at sediment- og vannpåvirkningen kan holdes innenfor akseptable grenser.

For Norge åpner dette to spor som kan forsterkes med AI:

  1. Optimalisering av antigroe-strategier ved hjelp av data om begroingshastighet, drift og miljøforhold.
  2. Kombinasjon av forebyggende antigroe og IMTA, der blåskjell og tare samtidig forbedrer vannkvaliteten og kan gi bedre fiskehelse.

AI kan her brukes til å beregne hvor lite kjemi som trengs gitt lokalitetens forhold, og til å forutsi når nøter faktisk må byttes eller vaskes – i stedet for faste, kostbare intervaller.

6. En «chilensk» modell for norske fjorder – i AI-versjon

Vi skal ikke kopiere Chile ukritisk. Chilensk oppdrett har hatt betydelige utfordringer med sykdommer og algekatastrofer. Men vi kan ta det som fungerer, legge til norsk reguleringstradisjon – og AI.

En moderne, norsk IMTA-modell kan inneholde:

  • Planlagt flerartsforvaltning: Lokalitetene designes fra start for laks, blåskjell og tare, med felles biosikkerhetsplan.
  • Felles forvaltningsenhet: Myndighetene ser på produksjonen som ett sammenhengende system, med samlede miljømål.
  • Incentiver for rensing: Oppdrettere og skjell-/tarebønder får økonomisk uttelling per kilo nitrogen og fosfor de dokumentert fjerner via biomasse.
  • Strengere krav til notstrategi: Hyppig notvask i sjø fases gradvis ut til fordel for datadrevet, forebyggende antigroe.
  • AI-støttede demonstrasjonsanlegg: Kommersiell skala-piloter der laks, blåskjell og tare samdrives, overvåkes digitalt og analyseres i sanntid.

For næringen vil denne typen AI-støttet IMTA gi mer enn bare bedre miljøprofil:

  • flere produkter på samme areal og fôr
  • nye arbeidsplasser og leverandørkjeder i kystsamfunn
  • redusert konflikt med andre brukere av havet
  • sterkere legitimitet nasjonalt og internasjonalt

Avslutning: Vil vi betale for avfall – eller høste ressursen?

Norsk havbruk står i et grunnleggende veivalg. Enten fortsetter vi dagens spor, med stadig mer avansert og kostbar teknologi for å håndtere utslippene som avfall. Eller så tar vi naturens egen logikk og moderne datateknologi på alvor – og gjør blåskjell, tare og AI til sentrale verktøy i bærekraftig oppdrett.

IMTA viser at det er mulig å produsere mer mat på samme areal, med lavere utslipp per kilo fisk. Kunstig intelligens kan gjøre denne modellen styrbar, målbar og lønnsom i skala. Spørsmålet er derfor ikke om teknologien finnes, men om regelverk, kapitaleiere og oppdrettere er klare til å bruke den.

Som del av satsingen på «AI for norsk havbruk: bærekraftig oppdrett» handler neste steg om å gå fra pilotprosjekter til faktiske, datadrevne flerartsanlegg i norske fjorder.

Så det siste spørsmålet vi bør stille er dette:

Vil vi virkelig fortsette å betale dyrt for å kvitte oss med næringsstoffer – når vi, ved hjelp av blåskjell, tare og AI, like gjerne kan høste dem som en lønnsom ressurs?